HER GÅR DET GALT FOR SMÅBARNSFAR (33)!
I forrykende fart ned det stupbratte offpistefjellet gikk det helt galt for nettredaktør (33), som ble slukt av snømassene etter å ha kjørt utfor et stup. Akkurat slik det forventes av ekstremskikjørerne i den ekstreme offpiste-skikonkurransen Røldal Freeride Challenge (RFC).
Nærkontakt med døden er ingen fremmed opplevelse for hardhausene som målte krefter mot nådeløs vinternatur i Røldal forrige helg.
– Hva tenkte du da du forsto at dette kom til å gå helt galt og at du, bokstavelig talt, svevde i livsfare?
– Øh...?
Nei, VG eller Dagbladet har heldigvis ikke funnet noe behov for å beskrive min innsats i årets RFC. Heldigvis for meg, men det hadde vært gøy, og velfortjent, om frikjøringssporten hadde fått litt mer oppmerksomhet i Akersgata.
Dessverre ville nok beskrivelsene blitt noe a´la teksten over, så derfor forteller jeg heller med egne ord hvordan det er å delta på RFC for en middelmådig skiløper fullstendig uten erfaring med frikjøringskonkurranser:
Helikopterstyrt er ikke dagligdags for meg, og sannsynligvis ville jeg opplevd det som ganske fælt å være i nærheten av under vanlige omstendigheter. Men så fort jeg hørte at metallfuglen hadde ramla på hue 400 meter unna, og alle ombord var i god behold, ble jeg sjeleglad. Kanskje ble hele spetakkelet avlyst? Yes!!!!!!!!
Hva er egentlig vitsen? Reise 20 timer med tog og bil og betale 850 spenn for å kjøre ei, riktignok utrolig fet, fjellside én gang, med hjertet i halsen, og være ferdig etter ca 60 sekunder? Og ha det helt jævlig i to dager før? Jo, vitsen kommer jeg tilbake til litt seinere.
På vei opp var jeg aldeles knekt. Hadde knapt nok fått blund på øya natta før, uten at jeg aner hvorfor. Jeg hadde, basert på helt korrekte antagelser, ingen ambisjoner om å gjøre det bra. Ikke har jeg så voldsomt konkurranseinstinkt heller, og ingen forventa noe som helst av et ubeskrevet blad som meg. Men jeg har noe som heter mestringsinstinkt, som betyr at jeg har forbanna lyst til å få til det jeg prøver på. Var det derfor jeg var så vanvittig nervøs?
Gudene veit hvorfor jeg tilbød meg å være prøvekjører eller listefyll uka før. Et slags anfall av god, men uriktig, selvtillit og det herlige faktum at konkurransen fortsatt var ei uke unna? Det er i hvert fall lite som tyder på at jeg fortjener kallenavnet min gode kollega Hans Petter har gitt meg.
Snøen var steinhard, slik det gjerne er om morgenen, og utallige sløsjskred hadde feid nedover fjellsida kvelden før. Isklumper store som høyballer lå strødd utover området hvor jeg planla å kjøre 11´an rett ned noen timer senere. Og jeg var omringa av kule folk med lue, som er flinkere enn meg, er venn på Facebook med Hugo Harrison, og har neste års ski med bindinger som starter på DIN 15 og stopper på 30. Ikke faen om det er verdt det. Jeg klora meg opp isen, og det eneste jeg ville var å komme meg ned og hjem til unga.
Fire timer senere sto jeg fortsatt på toppen, og jeg frøs fortsatt. 1/3 av årets 74 RFC-deltagere hadde kjørt, og konkurransen var selvsagt over en time forsinka, blant annet på grunn av et helikoper som datt ned og at snøen, eller isen, ikke viste ett eneste tegn på å bli myk. Padlekompisen min Per hadde levert inn startnummeret sitt, og jeg var ekstremt frista av å gjøre det samme. Det ble ikke bedre da Cato gjorde historiens største backflip, og min gode venn Markus Nilsen, som er styggod på ski, uttalte (ja, han er fra Trondheim):
– Tore! Ka faen e de æ e me på?
Det var såvidt jeg hørte stemmen hans over publikumsbrølet som nådde helt opp til oss på startpunkt to, og lyden overgikk publikum da sluttsignalet gikk på Lerkendal 27. november 1997.
Herregud som jeg angra meg for at jeg på død og liv skulle være med på Røldal Freeride Challenge. Jeg forsto ikke hvorfor det var så jævlig, men det var det. Ingen hadde forventninger til meg, jeg skulle bare komme meg med. Men jeg har sørenmeg aldri hatt det så fælt tror jeg. Jeg frøs, grudde meg, var nervøs, litt redd for å skade meg, og hjertet dunka som hos en illsint lemen.
Endelig ble det min tur. Med startnummer 64 sklei jeg bort til den ganske pene startdama med rosa klær og fænsi solbriller, mens jeg prøvde å se kul ut, og hoppa litt for å få liv i lårene mine. Tanken på at helvetet er over om et par minutter var en smule beroligende.
– Kan jeg kjøre eller, spurte jeg utålmodig, lenge før svaret på spørsmålet var ja.
Så husker jeg ingenting før ca 30 sekunder senere, da jeg var på vei ut det tredje av fire klippehopp i linja mi. Den var litt improvisert, og jeg rakk å tenke omtrent dette i lufta:
— Svarte, jeg burda hoppa lenger til venstre og med mer fart, for denne klippa ble for lav.
Så møtes Odda kommune og 100 kilo trøndersk frikjører med vekta over framskiene med rundt 300 kilos kraft, og i det neste millieskundet gjør jeg en frontfip i snøen og løpet er kjørt. Jeg banner et par ganger, og sklir ned til mål uten å fullføre linja mi.
Å herre min hatt så gøy!!!!!!! Lenge før jeg kom ned til kompisene i bånn hadde jeg bestemt meg for at dette vil jeg være med på flere ganger. For makan til godfølelse har jeg aldri hatt med ski på beina.
* Gærfegen, startnummer 64
