Hver eneste dag hele året jobber jeg med disse folka.
Fotografene.
De som fanger historiene når de skjer. Fanger de høyeste hoppene, de lengste railsa, de stilige fjellene, den slitne kompisen på vei opp Lille Styggbrattetind. Eller den majestetiske utsikten fra det kjempedyre hoppet på Folgefonna med den røde og gule himmelen bak. Sånn som fotografene du ser bildene til i Fri Flyt.
De faste Fri Flyt-fotografene som reiser jorda rundt hele året for å samle terrabytes med bilder av verdensstjerner i pudderbasketak i britisk Coulmbia eller Hakuba i Japan. Med sponsa 30-åringer på selvbetjente hytter uten mobildekning, men med helikopterlandingsplass og Pabst Blue Ribbon i kjøleskapet. Underveis teaser de alle verdens redaktører med lavoppløste JPGs via Skype og bombarderer chatten med; dette bildet MÅ bli cover!
Uansett hvor dere drar, kjære fotografer, så slutt for guds skyld ikke å sende meg mailer med bilder og historier om hvor dere har vært. De nære historiene er minst like viktig. Kanskje dere tar toget inn til byen. Hooker opp med noen gatebarn på ski og foreviger en ung manns ferd ned en trapp. Eller oppetter veggen på et kommunalt legesenter. Eller kanskje de drar til et up-and-coming toppturmekka ingen har hørt om. Ennå. Der får dere bilder av folk som sloss med feller og staver som siger, fordi låsemekanismen på de fordømte teleskopstavene du ble anbefalt på Blå Sport er så forbanna dårlig.
I forbindelse med dette hundre-og-åtte-siders store fotonummeret er det en ære for meg å kunne presentere fotografene. Folka som gjemmer seg bak blinkskudd og bildetekster. Hvem er de egentlig?
Den unge fotografen er 17 år og trenger skyss hver eneste helg. Han låner Elinchrome- blitzen til kompisens storebror når det smeller på en bigjump i et eller annet skianlegg etter stengetid. Er kompisen til de flinke, men var liksom aldri god nok selv til å mase på sponsorer. I stedet maser han på skibladene og roter litt sjarmerende med filmformatene jpeg, tiff og raw. Mest brukte knapp i Adobe Photoshop er «unsharp mask» når han desperat prøver å redde en slapp 360 fra Varingskollen. Legger ut bildene sine på ei nettside der du kan kjøpe blinkskuddene både som iphone-cover, kaffekopper og musematter.
Fjellgeita skulle ønske han var guide og har gjerne med seg flere taulengder på sekken og nok skruer til å etablere et rikssenter for isklatring hvor enn han skulle være. Fjellgeita har alt utstyret i orden, og det er ikke så farlig om det blir liggende i sekken hele turen. Er stort sett kjempebrun og skjeggete, kjeften full av sinksalve og de hvite leppene dirrer når han snakker høylytt om den uka i Nord-Norge med Eric Hjorleifson. De to hadde visstnok bonda ganske brukbart, siden fjellgeita også hadde vært inne på tanken om å modifisere Dynafit-støvlene sine. Den gråhårete puristen savner mørkerom og analog film. Er på Instagram, men vet ikke hva han skal bruke det til. Synes det er for mye jibbing i Fri Flyt og sikler på en ambassadørjobb for Nikon.
Kjendisfotografen er elsket og hatet og begynner å telle på knappa for tilværelsen som skifotograf. Det er liksom ikke nok penger i norske solnedganger med switch 900 nose mute. Fotoutstyret er det ingenting å si på, og mye av grunnen til at enkelte norske fotografer ble forbikjørt på et hopp på Vestlandet for noen år siden, skyldes ene og alene den sveitsiske ingeniøren Carl Zeiss, i tillegg til kjendisfotografens skarpe blikk og øye for detaljer. Drømmen er en tilværelse langs vestkysten i Junaiten, og i det siste har han virkelig fått opp øynene for corporate business etter å ha fått publisert coverbilde på et av Oslos handlemagasiner. Kjendisfotografen går ikke av veien for å instagramme seg selv med norske og utenlandske modellkjendiser. Har selvfølgelig egen fanpage på Facebook.
Hipsterfotografen har akkurat funnet ut at Tronsmo er det riktige stedet for å kjøpe det nyeste Dank og Vak. Det tar ikke lang tid før han kommer løpende ut av hipsterbokhandelen, med bladene under armen, mens han ni-scroller på Tumblr-appen på telefonen. Hipsterfotografen har ikke lagt fra seg rockeperioden sin ennå, og bruker fremdeles cap-en med den bøyde bremmen (på undersiden har han stavet «Suicidal Tendencies» feil med Tipp-Ex). Hipsteren har selvsagt masse analoge kameraer med seg på tur, men har ikke fått surra seg opp på Farvelabben med den siste Lomo-rullen fra Fonna ennå. Det er jo ganske dyrt, og han skjønner ikke hvorfor Holga-kameraet han kjøpte på Urban Outfitters i London tar inn så mye lys. Hipsterfotografen er allergisk mot blitz, bruker kun naturlig lys og 5D Mark II er det eneste digitale kameraet som funker, ifølge han selv.
Grinebiterfotografen får aldri ut fingeren. Han sitter på en gullgruve av surfebilder fra et svell rett ved der han bor, men blodnekter all publisitet i frykt for å avsløre sitt «smultronställe». Dessuten skal en håndfull av bildene inngå i hans første bokutgivelse, som han skal finansiere etter sin første separatutstilling. Problemet er bare at grinebiteren overhodet ikke vil synke så lavt som å be om kulturstøtte. Egentlig vil han bare dø sammen med skoesken som er fylt med papirkopier av favorittbildene sine.
Som forøvrig kunne vunnet Redbull Illume når som helst.
HANS PETTER
Denne lederen stod på trykk i Fri Flyt Fotonummer #98
