Det er ikke til å komme over at frikjøring har et noe belastet ry. Utad fremstår frikjøringsmiljøet som en gjeng førti år gamle dudes i hengekøyer på Folven, vanntette glidelåser og sjulags kevlar fra miljøgiftprodusenter i Asker. Neonblått, neonlilla, neongrønt og fuckings neonrosa. Skifilmpremierer i november og store ord i desember. Og fullstendig stille frem til september.
Likevel nyter jeg å se på frikjøring. Jeg nyter det fordi jeg liker å se folk falle. Det er nærliggende å tro at folk på generell basis nyter å se andre folk falle. En scorpe-video på youtube har over 20 millioner visninger og det kan synes som om alt som faller er morsomt. Brudgommer, epler, bikkjer og ikke minst frikjørere. Og ingen faller mer enn de norske.
Morten Eliassen
Tannlegestudent og nøkkelbarn fra Trondheim. 50% av twitterduetten lastwerk. Kjører park en kveld i uka. Gjør westcoast-tegnet like bra med begge hender.
I Freeride World Tour faller de ikke. De går ikke på trynet, de mister ikke pusten, de brekker ikke albuen, de forstuer ikke halebenet. De bare henger over bindingene som en tusen år gammel Hemingtrener og cruiser nøkternt ned den traddeste linja. Midt i facen. Der, ja. Litt sikksakk. Opptrekkern ut noen seksmetere. Over mållinja. Perfekt skrens. Av med den ene skia. Børst snøen av jakka. Perfekt børst. Pek på logoen til et fransk yoghurtmeieri. Smil. Og så videre. Først gutta, så jentene. Ingen arytmi. Ingen wildcards.
Hjemme i Norge, derimot, trenger du bare kjøre de fem timene fra Oslo til Røldal for å se Cato Lægreid og resten av Hardangergutta snuble ut en fjellhylle i vårtåke og skaresnø. I samme konkurranse misser Erik Næss landingen på en gigantisk 720 med hundre prosent. Full bom. Dette ville aldri skjedd i verdens-touren fordi utøverne ganske enkelt ikke tar disse sjansene. Alt handler om poeng og sammenlagtplasseringer. Resultatet blir et underholdningsløst konkurranseformat. En gjeng dritfeige frikjørere med et jævlig lettvint forhold til kreativitet og et jævlig anstrengt forhold til risiko. FWT gir ikke engang en spansk køddevaluta for pengene man toaster på internettabonnementet som lar deg streame konkurransen online.
Noen vil kanskje påstå at den gjengse norske frikjøreren ikke holder nivået til de utenlandske proffene, og, vel, det er selvsagt helt riktig hvis målet er å komme seg til bunnen av facen uten å smusse til gamasjene. Når det handler om å ta sjanser kroppen din overhodet ikke har forutsetning for å håndtere, er nordmenn helt forbanna suverene. Underholdningsverdien stiger invers proporsjonalt med ferdighetene. Norske frikjøringskonkurranser er som et vernet bedriftssirkus uten sikkerhetsnett. Og det er akkurat dette verdens-touren trenger. En masse kjøtthuer i selvlysende Norrøna-merch som har større bjeller enn hjerneceller.
Marginale idretter er nødt til å forholde seg til publikum dersom sponsormidler skal fortsette å shittes inn i enda mer marginale konsepter, men dette ser ikke ut til å stresse gutta i world-touren. Det er sikkert nok umodne folkehøyskoleelever bare i Norge til å holde seertallene oppe i fem år til, men når disse kvisene vokser ut av KRIK-joggebuksa, er det over og ut for premiestålet til Heitz, Barkered og Patton. Null publikum gir null sponsorer, og null sponsorer gir null penger i potten.
Og hvem gidder vel gamble bort hele fabrikkarbeiderfremtiden sin for et par hundringser og fire timer fri bar?
Jo, hele fuckings Odda sentrum.
